Fem bud for integrering

Tidligere redaktør i Ny Veg - Olav Elgvin - har ordet, og utfordrer her KrFU og KrF på sentrale punkter i vår integreringspolitikk.

Jeg har destillert det ned til fem punkter.

1. Symbolene er ikke viktige
I dagens innvandrings- og integreringsdebatt er det mye fokus på symboler, og spesielt symboler som kan forbindes med islam, slik som hijab og minareter.
Første bud: Ikke bruk krefter på dette. Det viktige er nemlig ikke om en kvinne går med hijab eller ikke. Det viktige er om hun har kontroll over eget liv, og om hun opplever tvang. Vi ser i dag at minoritetsjenter i langt høyere grad enn minoritetsguttene tar høyere utdanning. Dette gjør veldig mange av dem samtidig som de går med hijab.
Det som blir avgjørende for hvordan det flerkulturelle samfunnet i Norge utvikler seg fremover er ikke antall hijaber eller antall minareter, men hvordan det går på tradisjonelle politiske områder som arbeid og utdanning.

2. Minoritetsguttene må med
I integreringsdebatten er det stort fokus på kvinner og jenter. Men nesten ingen prater om det store, brennende spørsmålet: Hvordan skal vi få med minoritetsguttene som faller fra i videregående?
Over halvparten av alle gutter med minoritetsbakgrunn fullfører ikke 12-åring skolegang. Det er dramatisk. Uten videregående opplæring er sjansen stor for å bli arbeidsløs. Det vi her ser konturene av her er en todeling av minoritetene i Norge: En vellykket middelklasse, som særlig jentene tar seg inn i. På den andre enden av skalaen: En etnisk-basert underklasse, der hele generasjoner med minoritetsgutter risikerer å havne på siden av samfunnet. Det er avgjørende at vi får stoppet denne utviklingen.
Jeg vil antyde to løsninger. Det første handler om skolen. Fokuset må være på at alle skal med. Da må vi gjøre noe med teorityngden i yrkesfagene, og vi må rette undervisningen inn mot de svake elevene i større grad enn i dag.
Det andre handler om kulturen i minoritetsmiljøene. I dag får mange gutter gjøre som de vil, mens mange jenter opplever strenge grenser. En del minoritetsgutter bruker den friheten til å drive med alt annet enn skole. Her må det skje en utjevning: Jenter må få større frihet, og gutter må få strengere grenser. Dette er ikke noe politikere kan vedta. Men ved å fokusere på problemet, og ved å involvere skoler, sivilsamfunn og foreldre, vil vi kunne se endringer på sikt.

3. Finn alternativer til kontantstøtten
Det tredje punktet er mer kontroversielt. Jeg var aktiv i KrFU og KrF da sentrumsregjeringen til Bondevik innførte kontantstøtten. Jeg var stolt: Vi fikk det til!
Men de siste årene har noe forandret seg. Jeg har møtt mange mennesker som jobber med minoriteter og innvandrere. Disse menneskene er uenige om mangt. Men én ting er alle enige om: Kontantstøtten har vært en katastrofe for integreringen. For meg som gammel KrFer har det vært vanskelig å høre dette. Men argumentene er gode: Kontantstøtten fører til at mange kvinner i minoritetsmiljøene aldri kommer seg ut i arbeid. Hvis en pakistansk eller somalisk kvinne får fire-fem barn på rad, kan hun ved hjelp av kontantstøtten være hjemmeværende i 10 år uten store økonomiske problemer. Dermed lærer hun ikke norsk, hun får ikke kontakt med storsamfunnet, og hun blir ikke i stand til å gi barna den oppfølgingen de trenger i den norske hverdagen.
I tillegg er det mange minoritetsbarn som på grunn av denne ordningen ikke går i barnehage. Når de begynner på skolen er det mange av dem som ikke behersker norsk godt. OECD laget en rapport om norsk integreringspolitikk i 2009, og dokumenterte der at dette ikke bare var et "inntrykk" folk satt med, men reelle og store problemer. OECDs anbefaling var entydig: Gjør noe med kontantstøtten.
For KrFU og KrF er selvfølgelig dette vanskelig, siden partiet har investert mye prestisje i denne ordningen, og siden det en gang var en vinnersak. Mitt forslag er derfor: Ikke "avskaff" ordningen. Si det heller slik: Vi skal videreutvikle den! Finn nye ordninger som sikrer at både mor og far kan være hjemme med barna når de er veldig små, men som likevel gir minoritetskvinner insentiver til å komme i arbeid. Hvis KrF - som "eier" denne saken - tenker nytt, er sjansen stor for at resten av det politiske landskapet vil følge etter.

4. Gjør noe med henteekteskapene
Det kan være vanskelig å innrømme det, men FrP og Hege Storhaug har hatt rett i noe hele tiden: De har hatt rett når det gjelder henteekteskapene. Mange i minoritetsbefolkningen "henter" nemlig ektefelle i opprinnelseslandet. Mange henteekteskap er lykkelige og gode, og mange av de hentede ektefellene lærer seg fort norsk og finner arbeid. 
Men det finnes også en annen side av saken. Mange av kvinnene som blir hentet til Norge opplever at mannen bruker vold. Og siden de ikke har noe nettverk i Norge, og ikke kan språket, blir de forsvarsløse og kommer seg ikke unna. Henteekteskap fører i tillegg til at integreringen går langsommere, siden en av ektefellene ikke kan norsk og ikke kjenner det norske samfunnet. Dermed må integreringen delvis "starte på nytt".
Det finnes ulike tiltak som kan settes i verk. Tiltakene må være universelle, slik at ikke én spesiell gruppe blir diskriminert. Et godt sted å begynne kan være å innføre 21års-grense for å gifte seg med en utenlandsk statsborger. Når de har blitt 21 vil en del unge ha blitt såpass sterke at de vil kunne stå i mot et eventuelt press fra foreldrene om å hente en ektefelle i hjemlandet.

5. Ikke vær redde for islam
Det siste punktet er enkelt: Ikke vær redde for islam. Det finnes utfordringer i det flerkulturelle samfunnet, definitivt. Men de handler ikke om religion, men om arbeid, utdanning, skole og bolig, blant annet. Meningsmålinger viser at norske muslimer setter pris på det norske samfunnet og det norske demokratiet. Den viktigste utfordringen vi har i forhold til islam er faktisk å slutte å frykte muslimer. Jo større frykt muslimer møter, jo vanskeligere vil det bli for dem å finne jobber og føle seg hjemme i det norske samfunnet.